Vi ble dessverre skuffet når vi kom inn på sykehuset. Lite var gjort av oppussingen siden oktober 2024. Dette var tredje gangen jeg hadde fått løfter om at sykehuset skulle stå ferdig, men den gang ei. Hun som var ansvarlig for oppussingen var ikke å få tak i, og det hele føltes litt håpløst ut. Vi tilbragte nesten fire uker på Mpouya uten å få i gang prosjektet, og jeg var innom tanken på å legge ned hele sykehusarbeidet. Tiden var kommet for Svenn å dra hjem, og fortsatt var ingenting gjort. Vi satte oss i bilen og kjørte til Brazzaville hvor vi skulle tilbringe helgen og ta imot Stian og Karoline – de skulle tilbringe de siste tre ukene sammen med meg.
Så, plutselig, skjedde det noe som endret alt. Jeg fikk muligheten til å være prosjektansvarlig selv. Vi rakk knapt å komme opp igjen til Mpouya før vi måtte snu og dra ned til Brazzaville igjen. Heldigvis hadde Stian allerede vent seg til Kongos trafikkaos og kunne kjøre, mens jeg kunne slappe av i baksetet. I Kongo fungerer det slik at når du får et anbud, får du også en handleliste med alle materialene som trengs, og du må selv stå for innkjøpene. Jeg hentet inn priser fra snekker, elektriker, rørlegger, murer og flere til. Det ble en ganske spesiell opplevelse: en trang, overfylt butikk med en liten skranke, hvor de skrev ned alt jeg trengte. Om jeg ville se noe, fant de det fram – det var bare matvarer de ikke solgte, ellers kunne de skaffe det meste.
Vi fikk låne lastebiler og handlet så mye at lastebilen måtte kjøre fire turer frem og tilbake. Midt i regntiden, med flere punkteringer og biler som satt seg fast i gjørma, brukte de et helt døgn på én runde – men jobben ble gjort. Jeg kjente uro for hjemreisen til Norge og var redd for at arbeidet skulle stoppe opp når jeg ikke var til stede. Men der tok Theo over, og det var aktivitet på sykehuset i to og en halv måned med bare søndagen fri.
I august reiste jeg ned igjen, og forskjellen var som natt og dag. Sykehuset var ikke bare nyoppusset med helt nytt elektrisk anlegg, nytt rørsystem, løftet tak, nye toaletter og dusjer – vi hadde også fått innlagt vann. Endelig var vi ikke lenger avhengig av regnvann, og vi la til en ekstra kran ute slik at landsbybeboerne slapp å gå så langt for å hente vann. Gleden var stor, og jeg var dypt takknemlig – etter flere år med tomme løfter var sykehuset endelig friskmeldt.
Før jeg reiste hjem 30. april, hadde jeg lovet alle arbeiderne at de skulle få komme på middag hvis arbeidet var ferdig til jeg kom tilbake. Dermed var det bare å sette i gang planleggingen av en skikkelig fest! Vi fikk tak i villsvin, kylling, fisk og masse deilig tilbehør. Vi dekket bord til tretti, og det ble en kveld jeg aldri vil glemme.
I dag har sykehuset 5,5 ansatte, og fra nyttår av blir vi seks. Vi har dessverre ikke en fast lege til stede, men har leger tilgjengelig ved behov – de jobber på brannstasjonen noen minutter unna og kommer når vi ringer. Drømmen er å få en permanent lege, og vi jobber nå målrettet for å få det til. Alle ansatte er fornøyde og trives godt på sin nye arbeidsplass.
Jeg håper du gjennom dette nyhetsbrevet har fått et lite innblikk i livet i Kongo – Mpouya – et sted som har satt dype spor i meg og alle jeg har hatt med meg på tur. Takk for at du tar deg tid til å lese. Vi setter stor pris på all støtte og engasjement fra dere hjemme i Norge. Sammen kan vi gjøre en forskjell for våre venner i Kongo.
Til slutt vil jeg også takke reisefølge Svenn, Karoline og Stian. Innimellom alt arbeidet har vi lekt og spilt fotball med barna, gått lange turer, kost oss ved floden. Morgen kaffe mens solen stod opp, sittet på terrassen og lyttet til alle lydene mens solen gikk ned. Det har vært fint å få oppleve denne reisen med dere.